Solheim ser på Burma

Tips en venn  • Utskriftsversjon  • Av Harald Bøckman • 01. september 2006

I følge et større oppslag i Aftenposten for 30. august, har utviklingsminister Erik Solheim tenkt høyt om Burma på UDs årlige ambassadørmøte. Solheim mener kort og godt at den norske og internasjonale boikotten mot Burma har slått feil, og at veien ut av Burmas uføre må være dialog med generalene, siden boikotten "etter all mulig sannsynlighet" har styrket dem. Solheim må snakke mot bedre vitende.

For det første har vel knapt noen trodd at en boikott alene vil kunne få vekk generalene. De fleste vil innse at om man vil få til en endring til det bedre i Burma, må man ikke bare snakke med generalene, men også ta høyde for at de vil spille en avgjørende rolle i en endringsprosess. Solheim underslår det faktum at det er generalene selv som hele tiden har nektet å innlede substansielle dialoger, det være seg med landets egen opposisjon eller med ASEAN-land.

For det andre har det aldri eksistert noen internasjonal boikott mot Burma. Det eneste som kan kalles boikott er USAs stillingstaking de siste årene. EU har i en årrekke vedtatt begrensede sanksjoner, som ikke skader juntaen i betydelig grad. Norge har hele tiden sluttet seg til EUs posisjon. Det siste betydningsfulle norske initiativet overfor Burma kan for øvrig snart feire tiårs-jubileum. Det var daværende statsminister Bondeviks oppfordring til norsk næringsliv om å avstå fra å handle med landet. Siden da har den norske handelen med Burma økt jevnt og trutt.

En substansiell norsk boikott med Burma vil ikke ramme generalene nevneverdig på pungen. Det er heller ikke det som er poenget. En boikott fra Norge og de fleste andre vestlige land vil først og fremst være et politisk og moralsk signal: Man handler ikke med slike som mishandler sitt eget folk! En mer enhetlig internasjonal sanksjonslinje vil imidlertid utvilsomt få betydelig innvirkning. Solheim sier at boikott nesten aldri vil være svaret, og utenriksminister Støre skal nylig ha uttalt at det er få eksempler på at isolering tvinger fram demokratiske endringer. Det er jeg enig i, men om det finnes noe land i verden i dag der sanksjoner kan spille en betydningsfull rolle, så er det Burma. Juntaens reaksjoner på sanksjonstrusler fra ILOs side viser at de slett ikke er vaksinert mot slike trusler.

Kjell Magne Bondevik blir også intervjuet i Aftenpostens oppslag. Han hevder at det største problemet er at det internasjonale samfunnet ikke er blitt enig om en felles politikk overfor Burma, og at ASEAN-landenes såkalte konstruktive engasjement overfor Burma har slått feil. Det er både riktig og beklagelig, men i stedet for å vente til en ny felles politikk foreligger, bør man heller se på hva som faktisk har skjedd i de siste årene. Her har Bondevik åpenbart ikke fulgt med i timen.

Det mest gledelige som har skjedd i internasjonal politikk overfor Burma i de siste årene er nettopp den klare endringen som har funnet sted innenfor ASEAN-landene. De har lenge hatt Burma-problemet i fanget, og er etter hvert blitt dyktig lei av å måtte forholde seg til gjengmentaliteten blant generalene. ASEAN-landenes politikk kan i dag knapt beskrives som et konstruktivt engasjement. En bedre betegnelse vil være et kritisk engasjement, noe som et stort framskritt i forhold til det tidligere engasjementet, som stort sett gikk ut på å stryke generalene med hårene.

Nøkkelen til en framgangsrik politikk overfor Burma ligger åpenbart i ASEAN-landene, og dernest i FN-systemet. Det som er bekymringsfullt med Solheims uttalelser er at et slikt soloutspill kan medføre mer forvirring internasjonalt, og derved spille i fanget på generalene. Videre umyndiggjør Solheim den burmesiske opposisjonen - både i og utenfor landet - ved å unnlate å nevne deres rettmessige plass i det politiske regnskapet.

Aftenposten referer også til en uttalelse av utenriksminister Støre, som skal være opptatt av å få til en kritisk og nyansert dialog med regimet i kombinasjon med støtte til demokratikreftene og humanitær bistand. I mine ører lyder dette som en bedre strategi, hvis man samtidig kombinerer det med målrettede sanksjoner. Et større engasjement fra Utenriksdepartementets side vil imidlertid forutsette at Burma-kompetansen i departementet rustes kraftig opp. Om situasjonen på Sri Lanka kan fortone seg vanskelig, er forholdene i Burma uendelig mer kompliserte.

Harald Bøckman
Leder i Den norske Burmakomité

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget