Bilde: Ett år etter Safranrevolusjonen i Burma: fra vondt til verre 
Kilde: ALTSEAN-Burma

Ett år etter Safranrevolusjonen i Burma: fra vondt til verre

Tips en venn  • Utskriftsversjon Kronikk i VG • 23. oktober 2008

Det er ett år siden de sterke bildene fra Safranrevolusjonen i Burma nådde det internasjonale samfunnet. Et fredelig opprør ble brutalt slått ned av militærjuntaen. Munker og nonner ble slått og skutt sammen med andre demokratiforkjempere. Mange ble arrestert, noen har holdt seg i skjul og andre flyktet landet.

Inger Lise Husøy
Daglig leder, Den norske Burmakomité

Fortsatt finner juntaen fram til folk som er i skjul. Bare de siste to månedene er titalls fengslet. En av dem er Nilar Thein, en sentral kvinnelig demokratiforkjemper som risikerer tortur. Hun har vært fengslet to ganger tidligere, siste gang i ni år. Hennes mann har 16 år i fengsel bak seg og ble igjen fengslet i august i fjor. Deres fire måneder gamle barn var brakt i sikkerhet før moren ble fengslet. Historien til dette paret er en av mange i Burma. Nylig ble en arbeideraktivist dømt til to års hardt straffarbeid for å ha hjulpet tvangsarbeidere å klage.

I mai kunne vi observere at militærjuntaen var mer opptatt av å gjennomføre et narrespill av en folkeavstemning mens millioner var rammet av syklonen Nargis. Ingen varsling, ingen evakuering og ingen hjelp til syklonofrene før etter flere uker. Det internasjonale samfunn ble overrasket over at juntaen nektet innreise for utenlandske hjelpearbeidere. Det var det ingen grunn til. Burma har vært rammet av sykloner, tsunami, jordskjelv og flom tidligere og juntaen har aldri sluppet inn internasjonale hjelpearbeidere. Imidlertid er det viktig med internasjonal tilstedeværelse i landet slik det nå er åpnet for.

På mange måter har situasjonen i Burma gått fra vondt til verre. Det ressursrike landet er økonomisk ruin på grunn av vanstyret. Folket sulter. Smittsomme sykdommer herjer. Skole og helsevesen fungerer ikke. Alle demokratiforkjempere blir overvåket og alle av en viss betydning blir arrestert. Dette vil trolig fortsette til etter det annonserte parlamentsvalget i 2010. Juntaen vil ikke la seg forstyrre når generalene ikler seg sivile kapper og stiller til valg for å innføre det de kaller disiplinert demokrati.

Et rop om hjelp

Nobels fredsprisvinner Aung San Suu Kyi nektet nylig å motta de daglige matleveransene. Hennes helsetilstand ble forverret og det endte med sykehusopphold og intravenøs næring. Det har vært mange spekulasjoner om hennes motiv for denne livsfarlige protesten. Det vi kan slå fast er at det var et fortvilet rop om hjelp, men også en bevisst politisk handling etter nesten 13 år i husarrest.

For første gang har hun bedt om å bli satt fri. Tidligere har hun gitt uttrykk for misnøye med manglende framskritt i dialogen mellom henne, juntaen og FNs utsending Ibrahim Gambari. Gambaris siste besøk i august i år var resultatløst. Aung San Suu Kyi vet at det er risikabelt å bruke sin egen helsetilstand så hun må ha kommet til at det er det eneste hun kunne gjøre for å bli hørt. Sannsynligvis var budskapet hennes først og fremst rettet mot FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Jeg tror kravet var handling fra FNs side. 

Hvor går demokratibevegelsen?

Militærdiktaturet tok makten i 1962. I år er det 20 år siden det første store opprøret i Burma. Juntaen svarte demokratiforkjemperne med å skyte mot folkemassene og 3 000 antas drept. Juntaens hardhendte behandling av aktivistene under Safranrevolusjonen og nekt av internasjonale hjelpearbeidere har skapt mye sinne i Burma.

Mange har lenge håpet på internt opprør blant generalene. Så langt ser det ut til at øverste general Than Shwe har full kontroll. Kravet fra demokratibevegelsen har vært dialog og forsoning. Ikkevoldslinjen har vært Aung San Suu Kyis klare budskap. Deler av demokratibevegelsen tar nå til orde for at FN gjør bruk av såkalt humanitær intervensjon. Det er lite erfaring med denne type militære aksjoner, men det er all grunn til å betvile at FN vil reagere militært mot Burma. Det er også liten grunn til å tro at andre land vil gå inn i Kinas bakgård. Burma er oljefatet til både Kina og India og militærjuntaen vet å utnytte dette til sin fordel. Nabolandet Thailand har også store økonomiske interesser i Burma. Demokratiet står ikke sterkt i regionen som domineres av en politisk kultur hvor man ikke blander seg inn i andre lands indre anliggende. 

Parlamentsvalget i 2010 utfordrer demokratibevegelsen. Sentrale aktører mener at et nytt valg vil svekke legitimiteten av demokratibevegelsens brakvalg i 1990, et valgresultat som juntaen har fullstendig ignorert. De som da ble valgt utpekte en eksilregjering som utgjør opposisjonens talerør i og utenfor Burma. Demokratiforkjemperne vet at det vil bli generalenes valg i 2010 på samme måte som folkeavstemningen i mai i år ble gjennomført med trusler, tvang og vold. Ingen kjenner generalene bedre enn burmeserne selv og de vet at juntaen er mestere på psykologisk krigføring og propaganda. Regelmessig spiller de ut kort som gir forhåpninger og holder det internasjonale samfunnet i ånde, som det forestående valget.

Sanksjoner og straffedomstol

Den dominerende delen av demokratibevegelsen er innstilt på å samarbeide med juntaen om demokratiske reformer. Utfordringen er hvordan man kan presse juntaen til forhandlingsbordet. Målrettede økonomiske sanksjoner er innført som et virkemiddel for å oppnå dette. Det er ikke vanskelig å målrette sanksjoner i et land hvor det meste eies og kontrolleres av juntaen. Skal man oppheve sanksjonene må det være under forutsetning av at juntaen gir innrømmelser, som for eksempel å frigi politiske fanger. Det gir ingen mening om FN gir tilslutning til et valg når politikerne sitter fengslet. En annen mulighet er å stille juntalederen for den internasjonale straffedomstolen i Haag. Den burmesiske kvinnebevegelsen i eksil har alt krevd at lederen for militærjuntaen Than Shwe stilles til ansvar der etter at FNs Sikkerhetsråd nylig vedtok at voldtekt og seksualisert vold regnes som krigsforbrytelser og forbrytelse mot menneskeheten. Faren er at juntaens beskyttere (Kina og Russland) i FNs Sikkerhetsråd ikke vil tillate det. Straffedomstolen kan vanskeliggjøre dialog mellom partene, men kan også virke som et press.

Fra diplomathold vises det ofte til at det utøves press overfor militærjuntaen ved at man fremfører kritikk direkte overfor Burmas eget diplomati. Slikt biter selvfølgelig ikke på juntaens framferd. FN har sterkere og fredelige virkemidler for å presse juntaen. Kanskje var det budskapet en nær sultestreikende Aung San Suu Kyi forsøkte å formidle til FNs generalsekretær?

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget