Bilde: - Kan si det vi tenker gjennom hip hop 
Kilde: Foto: Mony Chris

- Kan si det vi tenker gjennom hip hop

Tips en venn  • Utskriftsversjon Stemmer fra Burma • Av Mony Chris • 06. februar 2009

Det er ikke mange luksusbiler på veiene i fattige Burma. Da Ye oppdaget en begynte han å drømme om den dagen han skulle få sin egen. Fullstendig klar over at drømmen hans neppe ville gå i oppfyllelse begynte 23-åringen å skrive ned hva han tenkte i stedet. Resultatet ble en rap kalt ”Penger”.

Vi vil framover inkludere historier skrevet av journalister i Burma under vignetten "Stemmer fra Burma". Denne første er om hip hop.

---------------------------------------------- 

Fargerike biler glir forbi meg.
De symboliserer forskjellige liv
.
Jeg ser tilbake på mitt eget liv.
Jeg har ingen mat.
Jeg kjenner i lommene. Det er bare 500 kyat igjen.
Jeg vil ha mer enn det,
rapper Ye.

Hip hop fenger burmesisk ungdom
Burmas urbane ungdom lever i et land hvor den regjerende juntaens sensur fører til svært begrenset tilgang på internasjonale tv-stasjoner, musikk og internett. Men selv i dette isolerte landet påvirker amerikansk hip hop-kultur unge mennesker, som har gjort musikken og stilen til sin egen.

- Utenom breakdance digger jeg alt med hip hop – rapping, dj-ing, graffiti og klesstilen, sier Ye, som opptrer under navnet YE2.

Med halve ansiktet dekket av en blå baseball caps, og store øreringer festet med skruer, forteller Ye at han liker å skrive sanger om ”penger, sosiale fordommer og ungdom”. Han startet å opptre sammen med venner som rapper. De skrapte sammen litt penger for å lage et album på egen hånd. Det ble en cd med fire spor, som de lanserte i 2005.

- Vi hadde ikke noen sparepenger så vi delte på utgiftene for musikkarrangementene. Det ble veldig dyrt for oss, sier han.

Ye forteller at han og vennene hans brukte rundt 220 000 kyat, eller 180 dollar, for å produsere de fire sangene – en formue i et land hvor mange arbeidere tjener mindre enn en dollar dagen.

Selv i en by hvor det er elektrisitet kun seks timer hver dag bruker Ye og andre hip hop-artister datamaskiner for å skape lyder som aldri har vært hørt før i Burma.

- Ved å kombinere teknologi og kreativitet forsøker vi å skape noe nytt. Noen ganger holder vi på hele natten for å finne en rytme til en sang, forteller 21 år gamle DJ Kavas.

- Vår musikalske sans er ikke begrenset av teorier eller noter. Vi kan utforske mange former for musikk avhengig av stemningen i musikken, sier han.
- Vi har funnet frihet og originalitet i denne musikkformen. 

Musikken er en ventil
Friheten er svært begrenset for folk flest i Burma. Militæret har styrt landet siden 1962, og har klart å holde på makten ved å bruke en hel hær av hemmelig politi og informanter til å overvåke befolkningen.

Juntaen slår brutalt ned på enhver motstand, noe som ble demonstrert for hele verden i september 2007. Soldater fyrte løs mot fredelige demonstranter, ledet an av buddhistiske munker, som protesterte mot regimet. I dette undertrykkende samfunnet føler den 24 år gamle rapperen Thuta at hip hop er den eneste måten han kan uttrykke seg på uten frykt. 

- Vi kan snakke fritt gjennom musikken vår. Vi kan synge bare ved å slå en rytme i bordet. På denne måten kan vi kommunisere direkte med folk i gatene, sier han.

- Hip hop er snakkende musikk, sier en annen musiker Chan Duu, 23 år.
- Den er som en ventil for oss. Vi kan få ut hva vi har på hjertet gjennom musikken.

Rapperne føler seg frie når de utøver musikken, men det er en helt annen sak når de skal spille inn musikken. Sensorer saumfarer tekstene på jakt etter det minste ord som kan tolkes politisk og ofte må de forandre teksten før de får selge musikken.

Sensur begrenser
Thuta forteller at sensorene ikke likte ordet ”rope” i en av sangene hans. De krevde at han erstattet det med ”å være glad”.

- Da ville sangen høres helt gal ut! Noen ganger når jeg synger mimer jeg de sensurerte ordene slik at publikum skjønner hvor sensorene har bedt meg kutte, forteller han.

Sensorer fører også streng kontroll med radiostasjoner og tvinger dermed unge artister til å finne andre måter å nå ut til publikum. I stedet for å håpe på tid på radio gir de cd’er gratis til Rangoons mange te-caféer slik at de kan spilles på de små stereoanleggene i caféene.

Hvis musikken blir populær blant gjestene kan sangerne få en sjanse til å opptre på en musikkfestival. Dette er den største muligheten til å bli fanget opp av en profesjonell produsent og dermed nå ut til et bredere publikum.

Ye opplevde dette. Han spilte på en festival hvor han vant en pris. Det førte til at en produsent ønsket å inkludere noe av musikken hans på et samlealbum.

Med sin ferske suksess sier Ye at han ikke lenger drømmer om å kjøpe en luksusbil.

- Jeg har lyst til å kjøpe noen vegger og skrive ned alt jeg føler, med ord eller bilder, og å praktisere hip hop-kulturen gjennom graffiti, sier han.

- Jeg ønsker å være fri til å fortelle folk hva jeg tenker gjennom mine egne ord og bilder. 

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget