Bilde: Hva nå, Burma?

Hva nå, Burma?

Tips en venn  • Utskriftsversjon Demokratiprosessen • 29. august 2011

Burma befinner seg i en skjebnetid. Norge bør trå varsomt og gjøre en besindig vurdering av hva som er fasadebygging overfor det internasjonale samfunn og hva som faktisk er reelle endringer, mener Inger Lise Husøy, daglig leder i Den norske Burmakomité.

Innlegg i Bistandsaktuelt
Inger Lise Husøy, daglig leder i Den norske Burmakomité

På den ene siden etableres sivil regjering og sivile institusjoner og opposisjonsleder Aung San Suu Kyi er løslatt. Samtidig har det vært en eskalering av kamphandlinger i etniske områder. Mange tvinges på flukt, og til tross for økt internasjonalt engasjement er det ingen glede eller optimisme å spore blant folk flest. Derimot var det stor glede blant de som møtte Suu Kyi da hun nylig var på reise til Bagan, den første reisen utenfor Rangoon etter at hun ble løslatt i fjor høst. Selv om hun betegnet reisen som en privat ferietur sammen med sin yngste sønn, møtte massene frem og hilste henne.

Før Suu Kyi la ut på sin reise til Bagan ble det kjent at regimet vil påtvinge henne munnkurv og sendte henne en advarsel i brevs form! Etter at statssekretær Espen Barth Eide besøkte landet i mai, sendte Utenriksdepartementet ut en pressemelding om lovende utvikling i Burma og statskontrollerte medier viste bilder fra statsbesøket under overskriften om ønske om tettere bånd og samarbeid mellom Norge og Burma. Etter det har en av de fremste diplomatene ved Burmas ambassade i Washington hoppet av og søkt asyl i USA. Han har ingen tro på at den nye regjeringen.

Fjorårets valg har ikke ført til nevneverdige endringer når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, og det har ikke vært noen løslatelse av politiske fanger av betydning. Nyvalgte parlamentarikerne har et svært begrenset spillerom.

Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD) er forbudt av regimet og politisk arbeid innebærer stor risiko for at hun igjen blir satt i husarrest. På hennes forrige reise i 2003 ble hun utsatt for attentat av regimets folk. Det er derfor viktig at det internasjonale samfunn krever garanti for hennes sikkerhet og at hun, NLD og andre politiske aktører gis reell politisk frihet.

En rekke land har besøkt juntaen i Burma etter at man la om politikken til dialog og engasjement. Det er av stor betydning at det internasjonale samfunn er seg bevisst at militæret vil fortsette å ha avgjørende makt i Burma i årene fremover, og at det ikke er etablert et system med sivil kontroll over militæret i landet. Parlamentet har ikke vanlig lovgivende og budsjettbesluttende makt. Den nye regjeringen består av tidligere generaler som har ikledd seg sivile klær, og presidenten var statsminister under militærjuntaen. Det synes klart at seniorgeneral Than Shwe, som ledet
militærjuntaen frem til ny sivil regjering var innsatt, fortsatt spiller en viktig rolle i kulissene. Tilsynelatende demokratiske reformer uten maktskifte blir ofte et spill for galleriet, som heller kan bidra til å forsterke makthavernes posisjon fordi det gir dem et skinn av legitimitet. Derfor er det viktig å følge nøye med om regimet åpner for en genuin demokratisk prosess eller ikke.

Landets videre utvikling vil først og fremst avhenge av regimets egne beslutninger og hvilke krefter som har størst innflytelse i regimets ledersjikt. Mulige politiske endringer kan komme som følge av interne spenninger og konflikter. En demokratisk overgang iscenesatt av regimet selv er ikke tilstrekkelig. Derfor er det avgjørende å støtte de krefter som arbeider for en genuin demokratisk prosess, også i militære kretser.

Norges engasjement i Burma bør være på vegne av burmesere, og det er viktig at den burmesiske opposisjonen har tillit til norsk engasjement. Engasjementet må være forankret blant representative krefter innenfor den politiske opposisjon og etniske nasjonaliteter. Den må unngå å legitimere regimet. Engasjementet må innebære at det stilles strenge krav til regimet om å følge opp annonsert politikk gjennom praktisk handling, og støtte positive endringer. Det er nå en rekke land som ønsker dialog med regimet i Burma. Derfor er det maktpåliggende at det internasjonale engasjementet er
målrettet og koordinert.

Burmas generaler har gjennom mange år maktet å holde det internasjonale samfunn stangen gjennom å signalisere at positive endringer er på gang. Det har vært en rekke åpne og lukkede prosesser hvor man har blitt forespeilet dialog og reformer. Alle forsøk har så langt vært resultatløse. Norge bør derfor ha en mer besindig vurdering av den reelle situasjonen i Burma, og unngå de fallgruver tidligere prosesser har strandet i.

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget