Bilde: Gruvedrift på beskostning av lokalsamfunnet 
Kilde: Kyaw Thura Myo

Gruvedrift på beskostning av lokalsamfunnet

Tips en venn  • Utskriftsversjon Næringslivets samfunnsansvar • 22. november 2012

NY ARTIKKEL I "STEMMER FRA BURMA": Aller først tok gruveselskapene deres land, senere tok de vannressursene og deres levebrød. Urent vann, ubrukelig og helsefarlig jord og en ødelagt fremtid var det lokalbefolkningen satt igjen med.

"Stemmer fra Burma" er en serie artikler skrevet for Den norske Burmakomité av journalister i Burma.

Tekst og foto: Kyaw Thura Myo

Mennene som mistet sitt land og sitt arbeid følte seg maktesløse. For mange kvinner ble det derfor vanskelig å la ugjerningen bli forbigått i stillhet. Kvinnene var som følge av dette å se i front av protestene hvor de krevde at Myanmar Economic Holding Ltd. og det kinesiske selskapet Wan Bao avsluttet kobbergruvedriften i Letpadaung, nord i Burma. Slagord og protester ble rettet mot lokale myndigheter og de kinesiske investorene.

”Siden jeg fikk høre at det skulle startes opp med gruvedrift i fjellene i Letpadaung, i Sagaing-divisjonen nord i Burma, har jeg uroet meg for at vi har kommet til å miste vår jord”, sa Aye Net, en kvinnelig aktivist i førtiårene som er bosatt i prosjektområdet, hvor også to av Burmas store elver møtes; Irrawaddy og Chin Dwin.

Arven fra militærregimet

Avtalene om kobbergruvene stammer fra tiden da militæret regjerte. Svært mange av avtalene i tungindustrien, i likhet med gruvedriften i Letpadaung, og prosjekter tilknyttet dette, ble signert av Burma og Kinas statsministere under et besøk til Burma i 2009, kun et drøyt år før militæret ga makten over til en mer sivil regjering.

Kobbergruvene i Letpadaung er et samarbeidsprosjekt mellom det kinesiskeide selskapet Wan Bao Mining Company og Myanmar Economic Holding Ltd. Sistnevnte har tette forbindelser til det burmesiske militæret. Prosjektet strekker seg over 8000 dekar, og 26 landsbyer langs Letpadaung-fjellene er berørt av driften som ble startet tidlig i 2011.

I følge Myanmar Economic Holding Ltd. har investorene gjort avtaler med lokalbefolkningen allerede tidlig i 2011. I avtalene heter det at det vil bli gitt kompensasjon for tre år for tapte inntekter for bøndene. Kompensasjonen utgjør om lag 3500 kroner per dekar. Hittil hevder de at det er blitt gitt rundt 6 millioner kroner i erstatninger.

Dog har selskapene aldri vært tydelige når det gjelder konfiskering av land, utslipp av industrielt avfall i områder egnet for dyrking, bruken av syre og andre miljøfarlige stoffer samt gitt liten informasjon om langsiktige miljømessige konsekvenser av driften.

Thant Sin, en miljøaktivist kan fortelle at; ”gruvedriften ikke er i overensstemmelse med internasjonale standarder for gruvedrift. Man ser tydelig at driften utgjør en fare for lokalbefolkningen. Flere har blitt arrestert gjentatte ganger, og når det kommer til helsemessige årsaker kan man se at vannressursene i området er oppbrukt eller blitt forurenset”.

”Selv om prosjektet hadde vært i overensstemmelse med nevnte standarder, kan ikke en slik drift implementeres uten enighet fra lokalbefolkningen. Vi er nødt til å ta parti med landsbybeboerne som er rammet”, avslutter hun.

Etter gjentatte sammenstøt over flere måneder mellom de ulike partene, Wan Bao og Myanmar Economic Holding Ltd. og lokalbefolkningen, ba det burmesiske selskapet med tette bånd til militæret, om at opprørspolitiet ble sendt for å verne om gruvene, driften og området.

Dette gjorde situasjonen langt verre, og senere tok politiske aktivister, sivilsamfunnsorganisasjoner og miljøeksperter i Burma del i demonstrasjonene sammen med lokalbefolkningen. Spenningen som følge av demonstrasjonene og uenighetene førte til at saken ble løftet til nasjonalt nivå. U Than Htike, ministeren med ansvar for gruvedrift i landet, gjennomførte samtaler med lokalbefolkningen, myndighetene og investorene.


Foto av Kyaw Thura Myo
En kvinnekamp
Til tross for at demonstrasjoner i Burma ikke lenger er uvanlig, så skilte demonstrasjonene i Letpadaung seg ut fordi kvinnene sto i fremste rekke av demonstrasjonene.

”Vi har aldri, noen sinne, møtt slike problemer, ei heller har jeg ønske om å flytte”, forteller Yar Sint, som nylig har fylt 60 år. ”Jeg kan ikke utrykke min skuffelse og jeg har ikke ord for mine følelser fordi jeg kommer til å miste min jord og blir nødt til å flytte. Jeg ber om at presidenten stopper gruvedriften”, legger hun til, før hun returnerer til demonstrasjonene.

Omkring tolv kvinner ble arrestert i september på vei for å delta i protestene. Etter fire dager ble de løslatt, etter massivt press fra lokalbefolkningen. Selv om kvinnene tidligere aldri har opplevd å bli arrestert, virket kvinnene uanfektet av episoden. ”De kan ikke skremme oss, selv ikke om de arresterer oss. Det motiverer oss derimot til å fortsette å kjempe. Jeg føler meg sterkere nå etter arrestasjonene”, kan Thwe Thwe Win, en kvinnelig aktivist fortelle.

Oppdraget er enda ikke fullført
Til tross for mer enn tretti demonstrasjoner, diskusjonsforum og åpne forsamlinger hvor lokalbefolkningen har bedt om at gruvedriften avsluttes, ser ikke situasjonen nevneverdig bedre ut. Fire ganger møttes lokalbefolkningen og investorene uten at det heller ga resultater eller bedring i situasjonen.

I mellomtiden har aktører fra begge sider i konflikten benyttet juridiske tiltak, og skapt en langt mer intens og spent situasjon.

Fra forrige måneds forsamling ble det forfattet et krav om at kobbergruvedriften må stanses. Kravet ble sendt president Thein Sein og nasjonalforsamlingen. Kravet bar preg av en negativ holdning overfor kinesisk tilstedeværelse i regionen, i likhet med den planlagt damutbyggingen i Myitsone, i Kachin-staten nord i Burma, der et stort kinesisk selskap også var investor.

I fjor benyttet Thein Sein sin rett til å stanse utbyggingen av dammen i Myitsone ut hans periode. ”Om myndighetene velger å stanse gruvedriften, slik de gjorde med dammen i Myitsone, vil de vinne vår tillitt”, forteller Myint Myint Aye, en aktivist fra en sivilsamfunnsorganisasjon.

Det militærinfluerte selskapet Myanmar Economic Holding og Wan Bao forsøkte i en pressekonferanse å argumentere for at driften vil skape arbeidsplasser for befolkningen og bidra til økt utvikling i landet. Men disse argumentene kunne ikke imøtekomme lokalbefolkningens stemme og en allerede etablert misnøye mot kinesisk tilstedeværelse i regionen og landet.

Det kinesiske selskapet Wan Bao ansatte for et par måneder siden 120 mennesker fra landsbyene i området. Minimumslønnen for lokalbefolkningen per måned ligger i overkant av 600 kroner, og en dagslønn utgjør rundt 25 kroner. Wan Bao møter nå, i tillegg til press fra lokalbefolkningen, krav fra lokalt ansatte om høyere lønn.

Både kinesiske og burmesiske myndigheter har så langt ytret lite om situasjonen rundt gruvedriften i Letpadaung, og ingen avgjørelser er tatt. Lokalbefolkningen har bestemt seg for å kjempe mot prosjektet til det blir stoppet. ”Jeg vil kjempe så lenge jeg lever”, avslutter Thwe Thwe Win.

Kanskje vil historien om gruvedriften i Letpadaung virke som en advarsel for fremtidige investorer, om å ta lokalbefolkningen på alvor.

Foto av Kyaw Thura Myo

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget