Bilde: Djevelen i detaljene 
Kilde: Arne Jan Flølo

Djevelen i detaljene

Tips en venn  • Utskriftsversjon Innlegg • 15. mars 2013

Jeg bryr meg lite om risikoen for norske selskaper i Burma. Hva slags risiko investeringene innebærer for burmesere, betyr alt, skriver Audun Aagre, daglig leder i Den norske Burmakomité.

President Thein Sein er tilbake i Burma etter besøket til Europa og Oslo. Målet med turen var å stimulere til internasjonale investeringer. 

Norske selskaper har forlengst svart på tiltale: Telenor leverte lisenssøknad i januar. Statoil er med i kampen om konsesjoner på leteblokker. Statkraft ser muligheter innen vannkraft. Yara innen kunstgjødsel, Wilh. Wilhelmsen innen shipping, og Jotun selger allerede maling i Yangon. 

Utvikling av næringslivet i Burma er selvsagt en viktig endringsfaktor. Norske selskaper kan spille en viktig rolle i å drive positive endringer i Burma videre. Dette forutsetter at de bringer med seg et samfunnsansvar og er villige til å sette en etisk standard i Burma. 

Hva skal til for å etterleve en slik festtalefloskel i praksis? 

I Burma er det helt nødvendig at burmesere får tillit til at de tar del i gevinsten, og at ikke investeringene primært fyller lommene til en allerede privilegert næringselite med militære bindinger. Ansvarlighet handler også om at selskapene bidrar til å bygge kompetanse lokalt, og styrke burmesernes evne til å drive næringsvirksomhet selv. Ikke minst er det viktig å bidra til å redusere korrupsjon og ikke øke den. Burma er et av verdens mest korrupte land, og det er mulig å kjøpe seg fordeler. 

Trolig har selskapene gjennomført sine risikoundersøkelser om korrupsjon, juridisk rammeverk for investeringene og menneskerettigheter. Undersøkelsene bør gå dypere enn det. Det er lett å trå feil, og ikke nok med avstandsanalyser. Er det eksempelvis gjort vurderinger av lokale forretningspartnere? 

Det er i næringslivets egen interesse å trekke inn aktører fra politikk og sivilsamfunn i Burma for å avdekke det minefeltet man går inn i. 

Burma er et multietnisk land med store motsetninger og preget av mistillit. Hvis et telekomselskap skal bygge mobilmaster i de etniske delstatene, ville det vært uklokt å sende inn et team som utelukkende består av den etniske majoriteten, burmanere. Mastene er jo bare et middel for å få kunder i neste runde, og forbrukerrettede selskaper er avhengig av tillit. 

Situasjonen er noe annerledes innen gass-, olje og energi, hvor man gjør avtaler direkte med myndigheter og underleverandører. Det ligger enorme verdier i olje og gass, og det er vanskelig å sikre at pengene ikke går til feil personer. Hvordan vet man om en godt betalt konsulent oppnår resultater fordi han er smart eller fordi han har korrupte relasjoner til beslutningstagere? 

Statoil har valgt samarbeide med Michael Moe Myint, tidligere privatflyver til Ne Win, det burmesiske diktaturets far. 

Burmesiske myndigheter tillater nå at internasjonale olje- og gasselskaper kan drive offshore uten et burmesisk partnerskap. Dette gir noe lavere risiko i forhold til korrupsjon, samtidig som det er desto viktigere å inkludere burmesere i form av arbeidskraft. 

Burmas elver er en åpenbar ressurs for vannkraft, og internasjonale aktører ser verdiene. Burmesere har et åpenbart behov for elektrisitet, men i tidligere demningsprosjekter har myndighetene vært mer opptatt av penger gjennom eksport enn strømleveranse til eget folk. Det er flere positive tegn til at dagens regjering ser problemet og ønsker å gjøre noe med det. 

Burmakomiteen tror norsk næringsliv kan bidra positivt i Burma, så lenge man bidrar til å åpne opp samfunnet. Ansvarlige investeringer kan bidra til demokratisering, selv om det finnes unntak, også blant Burmas naboland. I et land hvor djevelen ligger i detaljene, med diffuse og lite transparente næringsforbindelser, er detaljkunnskap avgjørende. 

Børsnoterte selskaper har selvsagt en plikt til å gjøre grundige risikovurderinger for å beskytte egne investeringer. Noe annet ville vært en forsømmelse overfor aksjonærene. 

Vi mener det er en like stor forsømmelse å ikke utrede hvilken risiko investeringene påfører burmesere. 

Audun Aagre, daglig leder i Burmakomiteen

© Dagens Næringsliv

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget