Bilde: Norsk engasjement med munnkurv 
Kilde: Åse Sand, Den norske Burmakomité

Norsk engasjement med munnkurv

Tips en venn  • Utskriftsversjon Norsk Burma-politikk, rohingya • 10. juni 2014

Det muslimske rohingyafolket diskrimineres på det groveste i Burma. Men Norge, som under diktaturet talte for menneske-rettigheter og demokrati, holder tyst.

På trykk i Stavanger Aftenblad.

Åse Sand
Informasjonsansvarlig
Den norske Burmakomité

Med gråten i halsen ba Tun Khin, leder for Rohingya Organization UK, om verdens hjelp på en konferanse i London nylig. En reell fare for folkemord mot rohingyaene var tema. FNs spesialrapportør for menneskerettigheter til Burma de siste seks årene, Tomas Ojea Quintana, mener forfølgelsen av rohingyaene kan være forbrytelse mot menneskeheten. Human Rights Watch snakker om etnisk rensing. Burmesiske myndigheter viser liten vilje til beskyttelse. Hvorfor er Norge da så stille? Det er mange som spør seg om norske næringsinteresser nå har blitt viktigere for Norge i Burma enn å forsvare menneskerettighetene. 

Alle etniske grupper har blitt undertrykket av regimet under militærdiktaturet, men muslimer i Rakhine-staten har vært spesielt utsatt og deres situasjon har blitt forverret etter at reformene startet i 2011. Det har vokst fram en hat- og voldsbølge mot muslimer og rohingyaene spesielt, hvor ytterliggående munker sprer en farlig nasjonalistisk ideologi. Siden 2012 har flere hundre menn, kvinner og barn blitt drept, hele landsbyer blitt brent ned og 140 000 lever som internt fordrevne under forferdelige forhold. Rohingyaene blir ansett som illegale immigranter til tross for at denne folkegruppen har levd i Burma for generasjoner. De ble fratatt statsborgerskapet i 1982, lever under strenge restriksjoner hva gjelder mulighet til arbeid, bevegelsesfrihet og giftemål, og er den eneste etniske gruppen i landet som er underlagt en befolkningskontrollpraksis. Under en svært omstridt folketelling for en drøy måned siden, ble rohingyaene nektet å oppgi ’rohingya’ som etnisitet. De som forsøkte ble ikke registrert. Norge var et av landene som bidro økonomisk til denne folketellingen. 

Myndighetene har gjort lite for å stanse voldsbølgen. Tvert i mot har lokale myndigheter og politi tredd tilbake for å la mobben få fritt leide og i noen tilfeller deltatt selv. Myndighetene sentralt avviser at rohingyaene er en etnisk gruppe og står bak en bevisst diskrimineringspolitikk basert på interne policy dokumenter. Men snart kan deler av denne politikken bli nedfelt i landets lover. Høyesterett sitter i disse tider og skriver lovutkast som vil begrense inter-religiøst giftermål og konvertering til annen religion, samt inneholde tiltak for befolkningskontroll. Disse lovforslagene blir utarbeidet etter press fra fremtredende munker for å ”beskytte landets rase og religion” og er åpenbart rettet mot den muslimske befolkningen.  

I mars utviste myndighetene Leger uten grenser fra Rakhine-staten hvor de fleste rohingyaene bor. Organisasjonen var deres livslinje til humanitær hjelp og helsetjenester. Andre internasjonale organisasjoner måtte senere rømme staten på grunn av angrep fra hissige buddhister. Imens dør rohingyaer av mangel på grunnleggende helsetjenester.

Forfølgelsen av rohingyaer er så alvorlig at den kan sette hele reformprosessen i fare. Når myndighetene ikke viser vilje til å beskytte egne borgere er det nødvendig med internasjonalt press. Det internasjonale samfunn har kastet sanksjonene over bord, men har noe burmesiske myndigheter er avhengige av; økonomisk støtte og investeringer. Det holder ikke at norske myndigheter sier de tar opp menneskerettigheter i møter med burmesiske myndigheter. Norge har en lang og stolt historie i Burma, men fra opposisjonen og sivilsamfunnet i Burma sin side ser Norge nå ut til å være mer opptatt av å pleie de tidligere generalene i regjeringspalassene, med norsk næringsliv i følget, enn å forsvare menneskerettigheter og demokrati. Utenriksminister Børge Brende bør vise at Statoil, Telenor og Statkrafts inntog i Burma ikke går på bekostning av menneskerettighetene og stille klare krav til burmesiske myndigheter. Forfølgelsen og volden mot rohingyaene må stanses, de skyldige må stilles til ansvar og internasjonale hjelpeorganisasjoner må igjen få operere i Rakhine-staten. Det er på tide å ta av munnkurven.

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget