Bilde: Men hva skal landet hete? 
 
Kilde: Åse Sand

Men hva skal landet hete? 


Tips en venn  • Utskriftsversjon Burma/Myanmar • 20. desember 2013

- Heter Myanmar egentlig Burma – eller skal vi si Bama? Eller Myama?

Kronikk publisert i Klassekampen 20.12.2013.

Harald Bøckman. 
Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, og styreleder for Den norske Burmakomité.

I slutten av oktober i år tiltrådte Ann Ollestad som Norges første ambassadør i Yangon. Men hva heter egentlig det landet Norge nå har opprettet fulle diplomatiske forbindelser med? Velkommen til en enkel veiledning i en innfløkt språkpolitisk runddans! 

Sommeren 1989 endret militærjuntaen benevnelsen på landet utad fra Burma til Myanmar. Den nye benevnelsen ble raskt anerkjent av FN. Endringen gjaldt vel å merke bare hva landet skal kalles utad, men navneendringen ble assosiert med det brutale militærdiktaturet som hadde holdt landet nede i mange tiår. På burmesisk har imidlertid landet tradisjonelt blitt benevnt på to måter, henholdsvis Myanma og Bama.

Den eldste betegnelsen på landet er en innskrift fra 1190. Der er navnet skrevet Mranma, som er av uklart etymologisk opphav. Lydendringer har medført at det i dag uttales [mjãma], med trykk på første stavelse. Skrivemåten på burmesisk har alltid vært den samme. For j-lyden anvendes en bokstav som historisk var en ’r’.

Burmesisk er et såkalt tonespråk. Det betyr at man anvender språktoner for å skjelne mening. En navnekommisjon som ble nedsatt i 1989 bestemte at det skulle legges til en – r for å markere at siste stavelse i Myanma blir uttalt med en lav språktone. Språkkommisjonen skjelte til særegenheter ved Received Pronunciation på engelsk da de innførte r’en. Denne ulykksalige r’en markerer kun at språktonen er lav, men folk flest vil forstå det som en reell r-lyd. 

Den uformelle benevnelsen «Bama» (uttalt som det står) har samme opphav, nemlig Mranma. Bama er et resultat av folkespråklige endringsprosesser, og har vært anvendt som en benevnelse på landet i uformelle og muntlige sammenhenger. Det at folkelige og formelle tale- og skrivemåter eksisterer side om side kalles diglossi, et fenomen man finner ved mange språk.

Både på hindi og bengalsk har landet vært kalt Barma. Den engelske betegnelsen Burma/Burmah kommer trolig derfra. På standard tai har landet vært kalt Pha-ma. Det synes med andre ord klart at landet har vært mest kjent utad som Bama.

Da den burmanske nasjonalismen vokste fram fra 1920-tallet av, gikk man inn for at landet skulle betegnes som Bama. Det skulle angivelig være en mer inkluderende benevnelse for landets mange folkegrupper enn Myanma. Det stemmer imidlertid ikke, for begge betegnelser har historisk sett bare betegnet etniske burmanere. 

Siden formen Bama ble dominerende, var det naturlig at landet fortsatt ble benevnt som Burma utad. Men helt fra uavhengigheten i 1948 av har den formelle betegnelsen Myanma blitt anvendt innad, som i de burmesiske grunnlovene. 

Opposisjonen har ikke anerkjent navneskiftet, for det ble besluttet uten at folket fikk anledning til å si sin mening. De mener at folket må konsulteres før endelig vedtak fattes. Alvorligere er det at store deler av de etniske minoritetene føler at benevnelsen Myanmar gjenspeiler en «burmanisering» av landet. Det er høyst forståelig, ut fra hvordan militærjuntaen har bygd ut sine posisjoner i minoritetsområdene. 

I militærregimets egne publikasjoner holdt man lenge fast ved den etablerte tolkingen om at bama omfattet alle folkegruppene, og at myanma bare henspilte på de etniske burmanerne. Ikke rart at de etniske gruppene følte seg bondefanget da regimet over natta i 1989 bestemte at det var Myanmar som skulle være den inkluderende benevnelsen.

I dagens burmesiske skrifter ser man imidlertid stadig oftere betegnelsen bama som betegnelse på de etniske burmanerne. Med andre ord, nå er rollene fra 30-åra byttet om: Bama er den ekskluderende benevnelsen, mens Myanmar blir gitt en inkluderende betydning. 

Norge fulgte opp FNs vedtak fra 1989 om å benevne landet som Myanmar. I 1995 vedtok Språkrådet at benevnelsene Burma og Myanmar skulle være valgfrie, noe UD tiltrådte i 2001. I praksis har norske myndigheter konsekvent brukt betegnelsen Myanmar fra 2011 av. 

Men hva bør være norsk uttalenorm? Formen My-an-mar ser ut til å ha festet seg, noe som er uheldig, både fordi ordet bare består av to stavelser, (Myan-ma), og fordi ’r-en ikke er noen språklyd. Man kunne like godt skrive Mjanma og uttale det som det står. Det ville være å ta hensyn til endonymiprinsippet, dvs. at man tar rimelig hensyn til opphavsspråkets uttale. 

Hvorfor kan vi ikke bare fortsette å kalle landet Burma? Det avgjørende er at myndighetene i landet sjøl har bestemt hva navnet på staten skal være i internasjonale sammenhenger. (For eksempel har det offisielle Japan aldri krevd at landet skal benevnes som Nippon eller Nihon utad. Slike tilfeller finnes det mange av.) 

Problemet er at det ikke finnes én tradisjonell benevnelse på landet som er inkluderende. I en eventuell framtidig folkeavstemning er det mest sannsynlig at det vil bli flertall for Myanmar, for daglig anvendelse i snart 25 år hatt sin innvirkning. Unge voksne i Burma – og dem er det mange av – har ikke vokst opp med noen annen benevnelse utad. 

Det har vært mye strid i Burma i mange årtier, om man ikke også skal slåss om hva landet skal hete. En symbolsk handling kunne kanskje være å fjerne den ulykksalige r’en, som et tegn på at landet har lagt de smertefulle tiåra bak seg. Det ville også bringe skriftbildet litt nærmere uttalen, til hjelp for oss som kommer utenfra.

 

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget