Bilde: På høy tid å revurdere norsk politikk i Burma 
Kilde: Mizzima

På høy tid å revurdere norsk politikk i Burma

Tips en venn  • Utskriftsversjon Norsk burmapolitikk • 28. september 2015

Norges engasjement i Myanmar har vært overoptimistisk og bidratt til å styrke en militært kontrollert regjering på bekostning av opposisjonen, mener Aung San Suu Kyi. Det bør norske myndigheter ta på alvor, skriver informasjonsansvarlig Åse Sand.

Stod som hovedinnlegg i Dagsavisen samme dag. 

For et år siden hyllet hærsjefen i Burma Norge for sitt konstruktive engasjement over hele forsiden på statsavisa New Light of Myanmar. Nå velger landets viktigste opposisjonsleder for første gang å kritisere Norge offentlig for å svikte den demokratiske opposisjonen, i et eksklusivt intervju vist på NRK nylig. Dette viser en klar endring i oppfatningen av norsk engasjement i Burma de siste årene, som ikke later til å bekymre norske myndigheter. Det bekymrer oss. Det er arrogant å fullstendig avvise kritiske innspill fra Burmas viktigste opposisjonsleder, som ville vært en soleklar presidentkandidat i det kommende valget hvis det ikke var for en paragraf i grunnloven spesielt myntet på henne som forhindrer dette.

Dette er første gang fredsprisvinneren går offentlig ut med kritikk av Norge, men kritikken er godt kjent i Utenriksdepartementet. Den har vært formidlet tidligere i møter med representanter for den norske regjeringen. Tidligere miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, den første norske statsråden som besøkte Burma i 2009, avviser Aung San Suu Kyis kritikk av norsk Burma-politikk nærmest med et skuldertrekk. Han har hørt det før og mener at det er et politikerutspill fra Suu Kyis side. Utenriksminister Børge Brende avviste derimot gjengivelse av kritikken i et intervju med Bistandsaktuelt i desember i fjor og sa at han ”fikk et helt annet bilde da jeg møtte henne”. Nå finner altså Suu Kyi det nødvendig å ta bladet fra munnen og gjøre det klart at hun oppfatter norsk politikk som blåøyd med for stor tro på en regjering bestående av representanter for et gammelt militærdiktatur. Dette har styrket den militære siden, og svekket de som har stått i bresjen for demokratiet, og betalt den høyeste prisen for det.

Norge var først ute med å heve sanksjoner, slette gjeld og omtalte reformprosessen og president Thein Sein i nærmest euforiske ordelag. UD har pleiet nær kontakt med myndighetene og norske selskaper som Telenor og Statoil har blitt tildelt kontrakter for et nytt, jomfruelig marked, samtidig som Norge har blitt tausere om demokratiske utfordringer og menneskerettighetsbrudd. Dette har blitt lagt merke til. Aung San Suu Kyi gir stemme til demokratiske krefter i Burma som tidligere anså Norge som en av deres viktigste støttespillere. Dette har snudd. Når statssekretær Bård Glad Pedersen svarer NRK at de ikke vil ”ta stilling mellom partier, men for reform og demokrati” og ambassadør Ann Ollestad på Norads landmøte for Myanmar i fjor sa at Norge forholder seg til Aung San Suu Kyi som en hvilken som helst partileder i opposisjon, gjenspeiler det endringen i norsk politikk.

Det er å ignorere at Aung San Suu Kyi fortsatt er den mest samlende personen i burmesisk politikk og den fremste representanten for demokratiske verdier og respekt for menneskerettighetene. Det er å ignorere at det ikke er ”level playing field” mellom en opposisjon, som siden valget i 1990 har vært undertrykket, forfulgt, fengslet og uten mulighet til å bygge opp en fungerende partiorganisasjon, og en regjering bestående av representanter for et militærregime som regjerte med jernhånd og personlig beriket seg på landets naturressurser. Norge må for all del bidra til å styrke myndighetenes kompetanse og kapasitet, men byråkratiet, regjeringen og militæret er tre sider av samme sak i Burma. Det er ikke nøytral støtte. Burmakomiteen er for norsk engasjement og norske investeringer, gitt at de bidrar til ansvarlighet og høyere etisk standard, men det er bekymringsfullt at Norge har tatt en u-sving i sitt engasjement, fra å være en av de fremste støttespillere for demokratibevegelsen, til å bli en av de fremste støttespillerne for en militært dominert regjering basert på et valg som var alt annet enn fritt og rettferdig. Det Aung San Suu Kyi setter søkelyset på er en dreining i norsk utenrikspolitikk som ser ut til å vektlegge norske interesser og næringsutvikling fremfor demokrati og menneskerettigheter. Ved ikke å ”ta stilling mellom partier” styrker Norge den sterke part og et ufritt politisk system. Det kler Norges lange historie og posisjon i Burma dårlig. 

 

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget