Bilde: Hva Myanmar trenger 
Kilde: Burma Link/Action for Shan State Rivers

Hva Myanmar trenger

Tips en venn  • Utskriftsversjon Vannkraft  • 21. november 2016

Det viktigste for Myanmar er å løse landets konflikter. Det landet trenger er investorer som forstår betydningen av konfliktsensitivitet. Det er positivt for lokalbefolkningen og de som investerer, skriver daglig leder Audun Aagre i et svar til SN Power i Bistandsaktuelt.

Innlegget ble publisert i Bistandsaktuelt 21. november. 

I et innlegg 7. november advarte vi i Burmakomiteen mot at en definisjon av Burma/Myanmar som post-konflikt i statsbudsjettet kan gi uheldige føringer for norske investeringer i konfliktområder, med en referanse til SN Powers kontroversielle prosjekt i Shan-staten. Administrerende direktør Torger Lien svarermed at påstanden verken er dokumentert eller underbygget, og mener shan-organisasjonene som protesterer ikke representerer særlig mange.

La oss begynne med hva vi er enige om. Torger Lien skriver at Myanmar trenger næringsutvikling og kraft for å få til utvikling. Det er helt riktig, og det skal godt gjøres å oppdrive en person som er uenig i en slik påstand. Burmakomiteen har siden 2012 vært i tett dialog med Telenor og Statoil, i en felles målsetting om å opptre ansvarlig i et konfliktfylt, fragmentert og politisk kompleks land fullt av muligheter. Vårt hovedpoeng er at forståelse av konfliktlinjer i burmesisk politikk er avgjørende for å lykkes med investeringer. I sitt innlegg nevner ikke Torger Lien landets konflikter med et ord. 

Ingen garanti
En god forståelse av politikk og konflikter gir ingen garanti for å trå feil, men det reduserer utvilsomt risikoen for selskapet, for lokalbefolkningen og for eierne. I forhold til andre selskaper med statlig eierskap er SN Power i særdeleshet det selskapet som har vært minst interessert i å lytte til norsk burmakompetanse. Dette er overraskende siden SN Power er et heleid statlig selskap, har en utviklingsdimensjon i sitt arbeid, og fordi norske investeringer i vannkraft i Burma er langt mer kontroversielt enn for eksempel telekom (en ønsket tjeneste) og offshore gass (ikke berøring med militære konflikter). Å lykkes med vannkraft krever en særdeles godt utviklet konfliktsensitivitet og forståelse av politiske forhold, som SN Power virker lite interessert i. I SN Powers egen forstudie ble "ingen røde flagg" identifisert, til tross for en økt militær konflikt i området. Torger Lien fulgte opp med å slå fast at landets politiske motsetninger "har lite med vannkraft å gjøre" (Dagbladet 10. juni 2016), en påstand som er like oppsiktsvekkende som historieløs. Få internasjonale investeringer er mer kontroversielle, nettopp fordi det går inn i kjernen av nasjonsbyggingsprosjektet mellom majoritet og minoritet, som er essensen i den pågående fredsprosessen. I det aktuelle Yeywa-vassdraget, som deles inn i øvre, midtre og nedre del, er den burmesiske hæren i gang med en massiv offensiv mot SSPP (som ikke har signert "nasjonal våpenhvile"), støttet av tungt artilleri og flystøtte. SSPP holder til å nærheten av vassdraget, i Lawk Sawk, Nawng Khio og Kyakme. Det er også registrert trefninger med RCSS (som har signert "nasjonal våpenhvile"). Begge representerer i høyeste grad shan-folket. I oktober angrep burmesisk militære RCSS ved Mong Kung, hvor 2000 ble drevet på flukt. Det ligger 50 kilometer fra SN Powers prosjekt. Etniske minoriteter har lang erfaring med at industriprosjekter medfører økt militært nærvær, som igjen har ført til overgrep og menneskerettighetsbrudd, og i seg selv kan bli en driver for konflikt. 

Hvorfor kontroversielt
Hvorfor er vannkraft så kontroversielt i et land som trenger kraft, i en verden som trenger mer ren energi? Jeg har forståelse for at dette kan være vanskelig å forstå for mange nordmenn, selv etter Alta. Myanmar er preget av flere tiårs undertrykkelse av etniske minoriteter, som altså holder til i sju såkalte etniske delstater langs grensene. Etniske minoriteter utgjør 1/3 av landets befolkning og territorium, og samtlige elvesystemer i landet renner gjennom disse områdene. Spørsmålet er da hvem som eier ressursene. Det er ingen tvil om at militærregimet gjennom flere tiår har tilranet seg mineraler, hardtømmer og vannkraft med store omkostninger for lokalbefolkningen. I dag står Aung San Suu Kyis regjering og etniske minoriteter foran en vanskelig forhandling om en varig politisk løsning for Burma hvor føderalisme og fordeling av ressurser er nøkkelspørsmål. Forhandlingene pågår samtidig som landets autonome hærstyrker, ledet av Min Aung Hlaing, gjør sitt til å sabotere forhandlingene på slagmarken, hvor spesielt Shan- og Kachin-staten er under kraftige angrep. Vannkraft er et helt sentralt element, og dersom man driver igjennom et prosjekt hvor inntektene går til sentralregjeringen i Naypyitaw uten lokal gevinst vil det generere konflikt.

Det er riktig at SN Power fikk lisens av myndighetene i 2014, men Lien glemmer å si at Thein Seins regjering ikke var valgt, og ikke representerte folket, men det samme militærregimet som i flere tiår har undertrykket landets befolkning, med spesiell stor belastning for landets religiøse og etniske minoriteter. Thein Sein skapte en rekke positive reformer, ikke minst innen økonomien, og Norges tette politiske kobling ga en rekke fordeler med tanke på posisjonering for norske investeringer. Også Statoil og Telenor kom inn i denne perioden, men fordi vannkraftutbygging skjer i konfliktområdene er sektoren spesielt sensitivt. Dilemmaet for Aung San Suu Kyis regjering er at man er bundet til avtaler inngått av den tidligere regjeringen, samtidig som man må bygge tillit til minoritetene i fredsprosessen. Men vannkraft vil fortsatt være kontroversielt, inntil det er funnet et politisk kompromiss om ressursfordeling.

SN Power har helt sikkert gjennomført en rekke konsultasjoner, også av delstatlige myndigheter, som frem til april i år var disse underlagt den pro-militære regjeringen. Det lokale administrasjonssystemet og politiet, som Torger Lien nevner, er underlagt innenriksdepartementet som kontrolleres av militæret, som også SN Power snakket med. Når man snakker om representasjon. Representerer disse gruppene folket? Er åpenbare representanter for Shan-folket, som det største Shan-partiet SNLD eller det mindre partiet SNDP, etniske organisasjoner som RCSS og SSPP, representert? For ordens skyld er Nang San San Aye, parlamentariker for SNLD, blant de fremste kritikerne av utbyggingsprosjekter i Yewya-vassdraget.

SN Power mener ingen har uttrykt vesentlig motstand mot prosjektet, bortsett fra "enkelte miljøorganisasjoner", som Lien betviler "representerer særlig mange". Det er riktig at organisasjonslivet i Burma er brutalt kneblet de siste 50 årene, og i særdeleshet i de etniske delstatene, hvor modige ledere i organisasjonslivet endte i fengsel, men det bør ikke tas til inntekt for at de ikke representerer noen. Dessuten: Shan State Farmers' Network har over 50 000 medlemmer. Det er en imponerende gitt Myanmars historie. Den to andre organisasjonene som signerte opprop mot prosjektet, Shan Human Rights Foundation og miljøorganisasjonen Shan Sapawa Environmental Organisation er med i Action for Shan State Rivers Network, en bred allianse av shan-organisasjoner. De arbeider tett med landsbyledere og politikere, blant annet nevnte Nang San San Aye i SNLD, som gjorde et godt valg i 2015, og som altså representerer sine velgere. Organisasjonene representerer altså svært mange. Å lukke øyene for kritikken betyr dessverre ikke at den forsvinner.

Hvorfor avstår organisasjonene fra å møte SN Power? Vi skulle ønske at SN Power i større grad hadde snakket med organisasjoner i forkant av sin mulighetsstudie. Etter at kritikken kom opp i sommer har Burmakomiteen forsøkt å legge til rette for et møte mellom organisasjonene og SN Power, noe Torger Lien er kjent med. Organisasjonene har valgt å avstå, med bakgrunn i negative erfaringer fra "konsultasjonsprosesser" innen vannkraft hvor møter snarere krysses av som konsultasjoner fremfor å ta inn over seg kritikken. Jeg skulle gjerne ha sett at møte fant sted, men har forståelse for at organisasjonen etter at SN Power ikke klarte å identifisere et eneste "rødt flagg" i sitt prosjekt, nå prioriterer å jobbe mot prosjektet via kontakt med lokale parlamenter og internasjonalt påvirkningsarbeid. Lærdommen bør være at en norsk statlig aktør bør gjøre langt mer for å unngå en slik konflikt, ved å være bedre forberedt, mer åpen for å lytte og bruke norsk og burmesisk organisasjonsliv for å lykkes.

Burmakomiteen håper norske investorer lykkes i Myanmar, og vi håper flere norske selskaper finner veien til landet, og arbeider med en guide om hvordan norske aktører kan lykkes ansvarlige investeringer. Jeg håper Torger Lien tar seg tid til å lese den. Burma trenger for all del investeringer, mer næringsutvikling og vannkraft. Her er vi alle enige. Men er det én ting landet ikke trenger er det økt konflikt. 

Tips en venn

X

Nettsiden støttes av Norad | Design: Ingrid Apollon | Publiseringssystem fra Noop | Toppfoto: Simen Myrberget