Burma ligger langt bak nabolandene både økonomisk og sosialt. Den humanitære situasjonen er alvorlig. Likevel er Burma det land i verden som mottar minst bistand av verdens minst utviklede land (MUL). 

Ifølge Leger uten grensers årlige oversikt (2008) er Burma blant verdens ti største og glemte humanitære konflikter. Av samme oversikt fremgår det at Burma og Zimbabwe er de eneste landene hvor humanitær krise skyldes myndighetenes forsømmelse. Kun 0,3 prosent av brutto nasjonalprodukt brukes på helse i Burma.

Det er bred enighet om at militærjuntaen State Peace and Development Council (SPDC) både har skyld i den voksende humanitære krisen og at den er et hinder for å løse den. Samtidig er de fleste aktører enige i at bistanden bør økes betraktelig og ikke skal holdes tilbake på grunn av regimets politikk. International Crisis Group hevder i en rapport fra 2008 at det er mulig å samarbeide med militærjuntaen om nødhjelp til befolkningen på en effektiv og etterrettelig måte. Det er på tide at det internasjonale samfunn normaliserer bistandsforholdet til Burma, mener ICG.

Det sivile samfunn og organisasjonslivet i Burma
Det sivile samfunn har dårlige kår i Burma. Sammenliknet med nabolandene og andre utviklingsland er det få internasjonale organisasjoner i Burma. Antallet har imidlertid økt betraktelig de siste årene, og i 2004 var det over 40 internasjonale organisasjoner i Burma. FN er representert med ti organisasjoner, deriblant UNDP som har en koordinerende rolle. Bilateral (land-til-land) støtte er derimot begrenset. Flere norske organisasjoner har også begynt å operere i Burma. Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen har etablert egne kontorer i Rangoon.

Et studie utført av Save the Children UK i 2004 viser at det er over 200 lokale frivillige organisasjoner, og tusenvis av grasrotorganisasjoner som hovedsakelig arbeider med utdanning, helse og sosial velferd. Etter at syklonen Nargis rammet Irrawaddy-deltaet og Rangoon i mai 2008 vokste det fram en mengde lokale organisasjoner, såkalte CBOer (Community Based Organisations). Internasjonale hjelpeorganisasjoner fikk slippe inn først etter et par uker, til tross for sterk internasjonal kritikk. Men i etterkant ser man at handlingsrommet for organisasjoner i de syklonrammede områdene har blitt utvidet. Dette er positivt. Samtidig, i resten av landet er situasjonen den samme. Håpet er at utviklingen i deltaområdene kan føre til generelt bedre forhold for sivilt samfunn i Burma.

Situasjonen i grenseområdene
Områdene langs grensene hvor etniske minoritetsgrupper bor er mer neglisjerte og undertrykket av regimet enn landet for øvrig. Her finner de groveste bruddene på menneskerettighetene sted. Mange må flykte til nabolandene eller lever som internt fordrevne i jungelen med liten eller ingen tilgang til helse- og utdanningstilbud. Fattigdom og sykdommer er utbredt. I Øst-Burma har det vært konflikt mellom Karen National Union og regimet siden 1948. I en rapport fra 2008 tar Amnesty International til orde for at militærets angrep på sivilbefolkningen de siste årene bør defineres som forbrytelse mot menneskeheten.

I disse konfliktområdene, hvor det er størst behov, får ikke organisasjoner som opererer inne i Burma tilgang av myndighetene. I den grad sivilbefolkningen og internt fordrevne mottar hjelp er det fra organisasjoner som har base på andre siden av grensen i Thailand.

Det finnes et mangfold av burmesiske organisasjoner som hovedsakelig arbeider fra utsiden, langs og innover grensen til Burma. Organisasjonene har blitt etablert av personer og grupper som ble tvunget til å flykte fra regimet, og som har fortsatt kampen for demokrati og fred fra eksil. Med fare for egen sikkerhet tar de seg over grensen med medisinsk utstyr, utdanningsmateriell og kompetanse for å holde treninger og kurs for lokalsamfunn.

Hva mener Aung San Suu Kyi om bistand?
Aung San Suu Kyi og hennes parti National League for Democracy (NLD) og deler av demokratibevegelsen i eksil åpnet opp for humanitær bistand til Burma i 2002, men de sa samtidig at økt bistand ikke kan løse den humanitære krisen. Løsningen er politiske endringer. 

Aung San Suu Kyi og hennes meningsfeller satte følgende forutsetninger: 

• Bistanden må nå direkte frem til de som trenger det mest, og den må bidra til - og ikke undergrave - nasjonal forsoning og demokratisering.
• Støtten må ikke kanaliseres gjennom militæret/SPDC eller organisasjoner som er indirekte kontroller av regimet (såkalte government organized NGOs - GONGOs), men gjennom troverdige internasjonale organisasjoner eller lokale organisasjoner som følger internasjonale godkjente retningslinjer.
• Målgruppen og representanter fra det sivile samfunn, NLD og etniske grupper må offisielt inkluderes og konsulteres i alle faser av prosjektet, fra planlegging til gjennomføring og evaluering.
• For å sikre at bistanden kommer frem til de trengende må overføringene være underlagt klare betingelser knyttet til: "gjennomsiktighet, ansvarlighet og uavhengig monitorering.

Dette er egentlig standardkrav som settes til alle land som mottar bistand, men militærregimet vil kunne gjøre det vanskelig å føre en tilfredsstillende kontroll slik Suu Kyi ber om.

NBKs vurderinger
NBK stiller seg bak NLD og demokratibevegelsens betingelser for bistand, men "kan godta forhandlinger med juntaen", jamfør vår sanksjonspolitikk, vedtatt på komitémøte 9. juni 2005:

NBK støtter humanitært og langsiktig utviklingsarbeid i og utenfor Burma under forutsetning at dette kommer sivilbefolkningen til gode. NBK kan godta forhandlinger med juntaen hvis det er nødvendig for formålet.

Med "forhandlinger" mener vi at internasjonale bistands- og hjelpeorganisasjoner og FN må kunne inngå avtaler med regimet (såkalte Memorandum of Understanding) for å få lov til å gjennomføre humanitære hjelpetiltak. Kravet til giverne er at de er godt informerte, inkluderer og forhører seg med målgruppen og følger demokratibevegelsens grunnleggende betingelser. Som donor betyr det også at de må stille klare krav til regimet.

NBK mener at enhver form for humanitær støtte eller annen bistand til Burma må være nøye planlagt, og bygge på innsikt i, og åpenhet om, regimets omfattende og grove menneskerettsbrudd. Målene med støtten må være klare, realistiske og målbare. Alt som gjøres i Burma må vurderes ut fra den situasjonen landet befinner seg i.

NBK betrakter prosjektpartnerne langs grensen som sentrale i prosessen for et fritt og demokratisk Burma, og vi arbeider for å bygge bro og nettverk mellom miljøet inne i landet og eksilmiljøet. Vi har også partnere i Burma, men vi kan ikke være åpne om disse fordi våre sterke bånd og støtte til demokratibevegelsen i eksil kan øke sikkerhetsrisikoen for partnere i Burma.

Partnerne våre
Strategien vår