En arbeidsrett i Thailand ga den 24 august 2004 arbeidsgiveren ved en tekstilfabrikk i Mae Sot, en thailandsk by ved den burmesiske grensen, pålegg om å betale 1,2 millioner bath (tilsvarende kr. 250.000) i erstatning til 18 burmesiske fremmedarbeidere. Arbeiderne er blant de 43 burmeserne som ble oppsagt fordi de i to år hadde protestert mot lave lønninger. De fleste burmesiske arbeidere mottar halvparten av den minimumslønnen som er stipulert av thailandsk lov.
Saken har vakt offentlig oppmerksomhet og avstedkommet støtte fra grupper som arbeider for ansattes rettigheter, og bidrar til at burmeserne sikres minimumslønn for sitt arbeid; dette er et helt usedvanlig fenomen i burmesiske fremmedarbeideres forhold i Thailand.
Risiko for overgrep
Overgrep mot burmesiske arbeidere i Thailand, noen ganger med dødelig utfall, er ganske utbredt. Seks burmesiske arbeidere ble drept ved skyting og brenning av en gruppe thailandske nasjonalister i mai 2003, i Mae Sot. Thandar Hlaing, en 25 år gammel burmesisk kvinnelig arbeider, ble voldtatt og drept av tre thailandske nasjonalister i september samme år i samme by. Antatte ugjerningsmenn blir arrestert for så å settes fri mot kausjon, eller de forblir på frifot.
Folk som hjelper de burmesiske arbeiderne er også utsatt. Det burmesiske advokatrådet, en organisasjon som opptrer som ofrenes de facto juridiske representanter, forteller at dets medlemmer trues av væpnete bøller som er engasjert av thailandske arbeidsgivere. Lederne i en annen arbeidsrettsorganisasjon, Yaung Chi Oo, har mottatt lignende trusler flere ganger. En danske som samarbeidet med Yaung Chi Oo i Mae Sot ble utsatt for et attentat i mai 2004.
Siden 1996 har Thailands regjering oppmuntret ulovlige arbeidsinnvandrere, der flertallet er burmesere, til å la seg registrere. Hundretusener av burmesiske arbeidere registrerer seg årlig; antallet burmesere øker og nådde i 2004 et antall på 1.1 millioner, av et samlet antall på 1,3 millioner registrerte gjestearbeidere. Men thailandske tjenestemenn og arbeidsrettighetsorganisasjoner antar at antallet registrerte burmesere bare er halvparten av det totale antallet. Registrering innebærer at utenlandske arbeidere kan arbeide legalt og har krav på en viss grad av beskyttelse.
Registrering er ikke ensbetydende med beskyttelse
Ko Swe, som hadde registrert seg som bygningsarbeider i Bangkok, fortalte at han ikke ser noen grunn til å registrere seg på nytt, siden en slik rettmessig registrering ikke beskytter ham mot overgrep. Ko Swes penger ble konfiskert av thailandsk politi på grensen mellom Thailand og Burma da han var på vei hjem. Han selv og venner ble også utsatt for ubegrunnet arrestasjon av thailandsk politi, på arbeidsgiverens oppfordring. En medarbeider i Det burmesiske advokatrådet fortalte at arrestasjon av burmesiske arbeidere har vært praktisert der de thailandske arbeidsgiverne ikke har villet utbetale lønninger.
De fleste burmesere har opplevd å bli arrestert av immigrasjonsmyndigheter eller politi, uansett om de har vært registrert eller ikke. De smarte kommer seg fri ved å bestikke myndighetspersoner, mens andre opplever å bli returnert allerede ved grensen. Vel inne på burmesisk jord står arbeiderne overfor nye overgrep fra burmesiske tjenestemenn. De arresteres for ulovlig utreise fra og innreise til landet, og pålegges tvangsarbeid i militære enheter.
Lokale myndigheter anslår at omkring 95 prosent av de ansatte i fiskeindustrien i Ranong-provinsen i det sørlige Thailand er burmesere. Det finnes flere rapporter om burmesiske fiskere som er blitt arrestert mens de arbeidet for thailandske fiskeriforetak utenfor kysten. En lokal journalist i Ranong forklarer årsaken til arrestasjonene med at det er ulovlig å drive fiske i burmesiske farvann på vegne av thailandske fiskeriforetak.
En fisker fortalte at han for omtrent sju år siden var blitt arrestert av burmesiske myndigheter for å ha fisket i burmesisk farvann med thailandsk fiskefartøy, og satt i fengsel i Hakha, hovedstaden i Chin-provinsen. Han rømte fra en tvangsarbeidsleir administrert av burmesiske myndigheter, og er nå tilbake i Ranong - i samme virksomhet.
En burmesisk journalist anslår at 90 prosent av de prostituerte i Ranong er burmesiske og at 90 prosent av kundene er burmesiske fiskere. Thailandske bordelleiere profiterer på at to burmesere har sex, føyer journalisten til. Stor utbredelse av hiv og aids i den burmesiske befolkningen i området er knyttet til prostitusjon.
Til tross for overgrep og dårlige forhold, kommer burmesere til Thailand for å søke arbeid i det som kalles "3D-jobber" (dirty- dangerous-difficult), i fiskeriene, i gruvene, som bygningsarbeidere og i prostitusjon. Arbeidstiden overstiger alltid de 48 timer pr uke som thailandsk arbeidslov setter som maksimum. Arbeidsforholdene er alltid langt under nasjonale og internasjonale standarder.
Voldtatt av burmesiske soldater; vil heller være prostituert i Thailand
Mya May, en burmesisk prostituert, sa at hun heller vil være prostituert i Thailand, der hun kan oppnå en viss fortjeneste, enn yte de samme tjenestene (med ukjente menn, og mot sin vilje) overfor burmesiske soldater, som i mange tilfeller har voldtatt henne. En rapport med tittelen "Med rett til å voldta", som går tett inn på saker der etniske Shan-kvinner er blitt voldtatt av burmesiske soldater, påkalte internasjonal oppmerksomhet for et par år siden. Nyo Nyo, en annen prostituert, fortalte at hun tjener 300 bath (ca kr 55) pr gang. En 23 år gammel kvinne fortalte at broren hadde solgt henne til en agent.
En annen burmesisk gjestearbeider sa at han og hans familie ikke lenger kunne makte å betale de forskjellige skattene og avgiftene som ble pålagt dem av burmesiske militærmyndigheter, og derfor hadde valgt å søke tilflukt i Thailand. En femti år gammel kvinne forklarer at hun kom til Thailand for å skaffe penger til datterens skolegang - hun går nå i tiende klasse.
Vil helst reise hjem
Nesten alle burmesiske gjestearbeidere har en drøm om å komme hjem så snart de har tjent seg opp litt penger. En burmesisk kvinne tidlig i førtiårene, som kom til Thailand for tjue år siden, sa at hun ennå ikke har spart opp nok til å kunne dra tilbake. Det heter seg blant burmesiske gjestearbeidere at hvis man viser Smaragdbuddhaen i Bangkok sin respekt, vil han eller hun måtte forbli i Thailand for lang tid, uten mulighet for å komme tilbake til Burma.
Men de fleste burmesiske arbeidsinnvandrere som arbeider forskjellige steder i Thailand har verken vært i Bangkok eller i nærheten av Smaragdbuddhaen, og forblir i Thailand i mange, mange år, kanskje for alltid.
Oversatt av Aase Gjerdrum
