Militærjuntaen, som nå heter State Peace and Development Council (SPDC), demonstrerte at den ikke har endret seg på de siste 20 årene. I september-opprøret, eller safranrevolusjonen som opprøret også har blitt kalt på grunn av fargene på munkenes kapper, ble minst 31 personer drept. Minst 20 personer døde i varetekt og innen utgangen av året økte antall politiske fanger med 703 personer. Myndighetene drev klappjakt på deltakere i demonstrasjonene, særlig av ledende politisk opposisjonelle. Et år etter demonstrasjonene var antall politiske fanger fordoblet til 2120.

Dramatiske prisøkninger fikk tente gnisten
Både i 1988 og 2007 var økonomi en utløsende faktor for demonstrasjonene. I 1988 besluttet den gang øverste leder, general Ne Win, å ta visse pengesedler ut av omløp – helt uten forvarsel. Folk tapte sparepengene sine over natten. Dette skapte sterk frustrasjon hos en hardt prøvet befolkning.

I 2007 var det en dramatisk økning av prisen på diesel, olje og gass som igjen fikk folk til å ta til gatene. 15. august annonserte myndighetene helt uventet en dobling av prisen på diesel, 60 prosent økning av oljeprisen og hele 500 prosent økning av prisen på gass. Dette fikk umiddelbare konsekvenser for fattige burmesere. Busser sluttet å gå, folk kom seg ikke til arbeid og vareprisene økte. Prisøkningen var gnisten som førte til masseprotestene en drøy måned senere.

Den første demonstrasjonen fant sted 19. august i Rangoon. Rundt 500 personer deltok, ledet av lederne for nettverket av 88 generasjonsstudenter, deriblant Min Ko Naing. Disse hadde også vært fremtredende skikkelser under opprøret i 1988 og tilbragt mange år i fengsel for sin aktivisme. Nå ble de arrestert igjen. Men folk lot seg ikke stoppe. Frustrasjonen var blitt for stor. I stedet for å la seg skremme av arrestasjonene spredte demonstrasjonene seg til resten av landet i løpet av de neste dagene.

Munkene leder an
28. august deltok munkene for første gang. 200 munker i Sittwe, hovedstaden i Arakan-staten, demonstrerte mot de økte prisene. Munkene lever av gaver og almisser fra befolkningen og merket prisøkningen ved at de fikk langt mindre bidrag fra sivilbefolkningen, som hadde mer enn nok med å skaffe mat på bordet til egen familie. Munkenes protest skapte oppmerksomhet.

Vendepunktet, som førte til massemobilisering blant munkene, skjedde 5. september i Pakokku i Magwe divisjon da 500 munker gikk i protesttog. Soldater skjøt varselskudd over hodene deres og medlemmer av de voldelige og regimestøttede sivilorganisasjonene, Union Solidarity and Development Assocation (USDA) og Swan Arr Shin (SAS), gikk fysisk til angrep på munkene. En munk ble angivelig drept i dette sammenstøtet. Munkene nyter stor respekt i Burma og denne brutale behandlingen ble ansett som uhørt. Munkene selv reagerte kraftig på angrepet og svarte med å ta 20 myndighetspersoner som gisler og å sette fyr på kjøretøyene deres. 

Konfliktnivået eskalerte ytterligere da undergrunnskoalisjonen for munker, All Burma Monk’s Alliance (ABMA), krevde en unnskyldning fra SPDC for hva som hadde skjedd, samt reduksjon av drivstoffprisene, løslatelse av alle politiske fanger og å starte en dialog med opposisjonen. ABMA ga juntaen frist på en knapp uke. 17. september kom uten at SPDC hadde gitt etter for noen av kravene og tusenvis av munker tok til gatene i protest over hele landet. Dette satte i gang en massebevegelse. I perioden 18.-24. september var det demonstrasjoner over hele landet ledet av ti tusenvis av munker. Tusener av sivile våget nå også å delta og vise sin motstand mot regimet.

Fra utsiden kunne man ikke annet enn å beundre motet som disse menneskene viste og glede seg over at folket turte å reise seg mot regimet. Samtidig fryktet man for konsekvensene.

Juntaen svarer
Hvor lenge ville juntaen vente med å reagere på protestene som utfoldet seg for hele verdens øyne? 24. september truet religionsminister Thura Myint Maung med motsvar hvis munkene fortsatte demonstrasjonene. Om kvelden kjørte lastebiler med høytalere rundt i Rangoons gater og advarte innbyggerne mot å delta i protestene. Men det hjalp ikke. Dagen etter var det fortsatt ti tusener av mennesker i gatene. Juntaen innførte portforbud og sikkerhetsstyrker troppet opp i klostrene og truet munkene med fengsling. Uten at det hjalp.

26. september strømmet demonstrantene igjen ut i gatene. Juntaen hadde forberedt seg. Sikkerhetsstyrker, politi, soldater og medlemmer av USDA og SAS var stasjonert langs gatene. Det var ikke for å se på. De angrep og banket opp demonstranter. Ofte tilfeldig, men andre ganger var de bevisst ute etter lederfigurer eller personer med kamera. En japansk journalist ble skutt rett ned og drept av en soldat på kloss hold. Demonstranter ble også sirklet inn som i en felle hvorpå det ble det skutt rett inn i folkemengden.

Brutale angrep på demonstranter fortsatte de neste to dagene. Demonstrantene visste hvem de hadde med å gjøre og hva de kunne risikere. I den prisbelønte dokumentarfilmen Burma VJ – Reporting From a Closed Country, basert på videoreporteres materiale fra disse dagene, vises et opptak fra midt i en klynge av demonstranter i det de blir angrepet av soldater og politi. En av demonstrantene roper: ”De som ikke er redde for å dø, gå i fremste rekke!”  Flere vitner forteller at et krematorium i Rangoon opererte hele natten i perioden 27.-30. september, mest sannsynlig iverksatt av regimet for å kvitte seg med drepte demonstranter.

Med verden som vitne
Til forskjell fra 1988 kunne verden i 2007 følge med på utviklingen fra time til time. Dagens teknologi gjorde det mulig å sende ut bilder og opptak bare minutter etter hendelsene fant sted. Oslo-baserte Democratic Voice of Burma har egne reportere i Burma og disse var under opprøret en sentral kilde både for norske og internasjonale medier. Det er disse reporterne som står bak materialet brukt i filmen Burma VJ, nevnt ovenfor.

Juntaen hadde ikke kontroll over informasjonsstrømmen og ble tatt på senga av teknologiens effektivitet. Men SPDC forstod raskt at dette var kraftfulle saker og stengte de fleste av landets nettverk for internett og telefon, og arresterte journalister. Etter hvert var det få nyheter som sivet ut.

Håpet brast
Den sterke motstanden mot regimet som ble vist i Burma disse septemberdagene kom overraskende selv på medlemmer av demokratibevegelsen. Gnisten som ble tent i august hadde større kraft enn noen hadde forestilt seg. Demokratibevegelsen og dens støttespillere hadde et sterkt håp om at folkets opprør denne gangen ville føre til endringer. Med hele verden som vitne kunne ikke dette bli et nytt 1988? Dessverre tok de feil. Resultatet var nedslående. Juntaen slo hardt og brutalt ned på fredelige demonstranter uten at det internasjonale samfunn maktet å stoppe det som foregikk.

I stedet ble alle ledende opposisjonelle satt i fengsel. Først høsten 2008 kom sakene opp for retten hvor det falt et ras av livslange dommer helt opp mot 104 år. Selv forsvarsadvokater for aktivister ble fengslet for å ha protestert mot at de ikke fikk utføre jobben sin. Mange av de politiske fangene har blitt plassert i usentrale fengsler for at det skal bli vanskeligere for familiemedlemmer å besøke de og hjelpe de med mat og medisiner.

Valg 2010
Det har sjelden vært så bred mediedekning av Burma som i september. Men når den umiddelbare krisen er over forsvinner medias interesse. Så også i Burma, og den undertrykte sivilbefolkningen blir igjen glemt. Juntaen har ikke latt seg påvirke av å være i det internasjonale samfunnets søkelys. Den fortsetter prosessen mot neste steg på sitt såkalte veikart for demokrati, valg i 2010.

Opposisjonen har avvist veikartet og valget fordi prosessen er fullstendig kontrollert av juntaen. Den krever at juntaen åpner for en trepartsdialog mellom opposisjonsleder Aung San Suu Kyi, de etniske minoritetsgruppene og juntaen om en endring av grunnloven slik at det kan holdes et fritt og demokratisk valg. Juntaen har ikke gitt noen signaler som tyder på at den vurderer å etterfølge kravet. Tvert i mot, den virker fast bestemt på å gjennomføre veikartet og valget uten forstyrrelser fra opposisjonelle eller det internasjonale samfunn.

For mer informasjon om Septemberopprøret:
Human Rights Documentation Unit (NCGUB) 2008 Bullets in the Alms Bowl. An Alanysis of the Brutal SPDC Suppression of the September 2007 Saffron Revolution.

Sist oppdatert: 30. januar 2009